Tilbakeføring av barn etter omsorgsovertakelse

Gjennom vår praksis kommer vi ofte bort i spørsmålet om rettstilstanden ved tilbakeføring av barn etter omsorgsovertakelse. Vi synes det var passende å forsøke å gi gi et sammenfattet svar på dette spørsmålet i et bloginnlegg.

Omsorgsovertakelse er en av de strengeste tvangstiltak i vår lovgivning, og det er tiltak som i utgangspunktet er ment å være av midlertidig karakter. Lovens utgangspunkt er at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre. Dette er fordi det er av stor egenverdi for barnet å kunne vokse opp med sine foreldre, selv om det kan være mangler i hjemmet og den generelle omsorgssituasjonen. Selv om en omsorgssituasjon kan ha vært mangelfull i deler av livet, innebærer det ikke at man for all fremtid er diskvalifisert som foreldre.

Hjemmelen for oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse finnes i barnevernloven § 4-21 første ledd. Etter denne bestemmelsen skal fylkesnemnda oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse når det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Kravet om overveiende sannsynlig innebærer at det kreves mer enn sannsynlighetsovervekt for at foreldrene vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg. Det er det grunnleggende vilkåret for tilbakeføring, som understreker hovedregelen om at barna skal vokse opp hos sine biologiske foreldre. § 4-21 stiller ikke opp noen tidsbegrensning, slik at det er uten betydning om det har gått 2, 4 eller 8 år siden omsorgsovertakelsen. Det avgjørende er om foreldrene med overveiende sannsynlighet er egnet til å gi barnet en forsvarlig omsorg hvis barnet blir tilbakeført.

Vi har flere eksempler fra norsk rett på at omsorgen er tilbakeført til foreldrene etter flere år, se blant annet: Rt. 1997 s. 170 ( 4 år), Rt. 1984 s. 289 ( 8 år) og Rt. 1991 s. 668 ( 4 år).

Avgjørelsen om omsorgsovertakelse skal likevel ikke oppheves dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet, jf. barnevernloven § 4-21 første ledd annet punktum. Dette innebærer at når man ønsker å få opphevet vedtaket vil det foretas en konkret helhetsvurdering av barnets tilknytning til mennesker og miljø der det er nå, opp mot tilknytningsmulighetene hos foreldrene.

EMD har gjennom sin praksis slått fast at en omsorgsovertakelse som utgangspunkt kun skal være midlertidig, og at det overordnede målet er gjenforening. De tiltakene barnevernet gjør, skal derfor ivareta målet om gjenforening med de biologiske foreldrene. Dette kommer blant annet frem av saken Johansen v. Norway hvor EMD uttalte følgende i avsnitt 78:

«The Court considers that taking a child into care should normally be regarded as a

temporary measure to be discontinued as soon as circumstances permit and that any

measures of implementation of temporary care should be consistent with the ultimate

aim of reuniting the natural parent and the child»

I vurderingen av om foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg er det etter barnevernloven ikke avgjørende om fosterforeldrene må anses mer skikket som omsorgspersoner enn foreldrene, eller at barnets bopel og andre oppvekstsvilkår må antas å være bedre i fosterhjemmet. Det skal tungtveiende grunner til for å nekte tilbakeføring av omsorgen til foreldrene, jf. Rt. 1996 s. 1684.

Avslutningsvis minnes det om barnekonvensjonens artikkel 25 der det fremkommer at barna som er blitt omplassert har rett til en periodisk vurdering av den behandlingen barnet får hos andre.

Advokatfirmaet Tveter og Kløvfjell

Utvalgt innlegg
Posts are coming soon
Stay tuned...
Siste innlegg