Foreldreansvar, samvær og brudd på EMK art 8


N.P mot Moldova (klagenr. 58455/13) dom av 16. oktober 2015

En mor bodde sammen med sin fire år gamle datter og bestemoren til datteren. I september 2011 hadde moren og bestemoren begynt å sloss. Datteren hadde da tatt kontakt med naboen som ringte til politiet. Politiet tok hånd om datteren og plasserte henne i et kommunalt barnehospital. Naboen forklarte senere i samtaler med politiet at han ved flere anledninger hadde vært vitne til at mor og bestemor drakk, og at de hadde latt datteren vandre alene rundt.

Barnevernsmyndighetene i landet mente at moren over lengre tid hadde forsømt sin omsorgsplikt overfor datteren på grunn av høyt alkoholinntak. I et senere møte med barnebeskyttelseskomitéen hadde moren fremstått beruset. Etter å ha gjort flere undersøkelser fant de ut at datteren levde under dårlige forhold med manglende strøm og mangel på mat. Komitéen kom frem til at en eventuell retur av datteren tilbake til familien ville medføre en fare for datterens liv og helse. Det ble da besluttet at datteren skulle plasseres i et senter for barn, og at de skulle starte saksbehandlingen med å frata moren foreldreansvaret. Moren ble fratatt foreldreansvaret, og datteren ble plassert hos tanten etter å ha bodd på barnesenteret.

I denne avgjørelsen kom EMD under dissens med 5-2 til at fratagelsen av foreldreansvaret innebar en krenkelse av morens rett til et familieliv etter EMK art. 8.

De fremhevet at fratakelsen av omsorgen av et barn skal være et midlertidig tiltak, som skal avbrytes så snart forholdene ligger til rette for det. Plassering av barn utenfor hjemmet kan aldri rettferdiggjøres før man har sett på andre alternative muligheter først, jf. avsnitt 70 i dommen.

Det var ikke tvilsomt at tiltakene var gjort for å beskytte datteren, derfor måtte EMD vurdere om handlingene fra myndighetenes side var nødvendige («necessary in a democratic society»), jf. avsnitt 73. De delte begrunnelsen inn i to hovedpunkter:

  1. Fratakelsen av foreldreansvaret

Da nasjonale myndigheter hadde kommet frem til at moren ikke klarte å ta vare på datteren, hadde de kun tatt hensyn til bevisene fra barneverntjenesten. EMD mente at myndighetene hadde ignorert bevisene fra moren sin side. De hadde ikke benyttet seg av rapporter som var skrevet fra tiden før barnevernet hadde grepet inn, og de hadde heller ikke tatt hensyn til bevis fra naboer. Totalt 15 naboer hadde avgitt støtteerklæringer til fordel for moren i anledning saken. Det hadde også blitt lagt vekt på at moren hadde vært beruset ved flere anledninger. Disse påstandene hadde blitt tilbakevist av mor, og det fantes ingen håndfaste bevis som tilsa at hun flere ganger hadde vært beruset.

Det hadde ikke blitt oppnevnt sakkyndige i anledning saken. EMD mente det skulle vært oppnevnt en sakkyndig som skulle vurdert morens modenhet og motivasjon til å være en ansvarlig forelder. Moren hadde iverksatt en rekke tiltak for å forbedre sin situasjon etter at datteren var fratatt henne. Den nasjonale domstolen hadde ikke nevnt dette i avgjørelsen sin engang. De hadde stolt blindt på barnevernets ord om at moren ikke hadde klart å forbedre sine levevilkår.

Myndighetene hadde ikke i tilstrekkelig grad utredet om omsorgssvikten var et resultat av manglende omsorgsevne, eller om det skyltes forhold som kunne vært avhjulpet med hjelpetiltak eller økonomiske støtteordninger.

Begrunnelsen til myndighetene for å frata moren foreldreansvaret hadde ikke vært tilstrekkelig til å begrunne et så alvorlig inngrep i morens rett til familieliv. Fratakelsen av foreldreansvaret var derfor et brudd på EMK art. 8.

  1. Restriksjoner i samværsretten

Moren hadde fått et forbud mot å besøke datteren fra 22. september 2011 til 26. desember 2013. I løpet av denne perioden hadde hun, til tross for forbudet, møtt datteren to ganger. EMD mente at besøksforbudet hadde vært en automatisk konsekvens av at barnevernet hadde opprettet sak for å frata moren foreldreansvaret.

De mente videre at det var uforståelig at moren plutselig hadde fått adgang til å besøke datteren etter at hun hadde mistet foreldreansvaret. Myndighetene hadde primært fratatt moren ansvaret fordi hun utgjorde en trussel mot datterens liv og helse. Da er det svært merkelig at de plutselig skulle tillate samvær og besøk. EMD mente at tiltakene hadde vært for sterke, og at myndighetene ikke hadde klart å fremlegge tilstrekkelige grunner som kunne rettferdiggjøre det. De konkluderte med at restriksjonene i besøksretten ikke var å anse som nødvendige etter EMK art. 8, slik at også dette innebar et brudd på retten til respekt for familielivet.

Mindretallet:

Mindretallet mente at fattigdom ikke er en grunn til å frata noen foreldreansvar, men at omsorgssvikt kan gi myndighetene en positiv plikt til å gripe inn. Mindretallet ønsket i dette tilfellet at nasjonale myndigheter skal ha en større mulighet til å vurdere hva som er til barnets beste, og uttalte at domstolens oppgave ikke er å sette seg selv over nasjonale myndigheter, men å vurdere enkeltsaker og de vedtakene som er fattet i lys av konvensjonen.

Det ble også fremhevet at mulighetene for tilbakeføring fortsatt var til stede hvis situasjonen skulle bedre seg. De var likevel enige med flertallet i at samværsrestriksjonene hadde vært unødig vidtfavnende, og at det innebar en krenkelse av EMK art. 8.

Dommen viser også at sakkyndig vurderinger kan være et viktig moment når man skal kartlegge foreldrenes omsorgsevner. Særlig i de tilfellene der man kun ser på vurderinger gjort av representanter fra barnevernet. I denne saken hadde moren prøvd å forbedre situasjonen. Dette ville en uavhengig sakkyndig ha oppdaget, og det ville utgjort et viktig bevis til fordel for moren.

En skikkelig gjennomgang og kartlegging av alle forhold er helt avgjørende for at myndighetene fatter riktige beslutninger. Flere familier lider fordi systemet har vært for tidlig ute med å trekke konklusjoner uten å undersøke forholdene tilstrekkelig. Denne dommen er et eksempel på en situasjon der også de ulike rettsinstansene hadde vurdert saken feil, og ikke tatt hensyn til alle omstendigheter.

Moren ble tilkjent 7500 euro i erstatning for ikke-økonomisk tap. Erstatning i form av penger kan imidlertid ikke erstatte den tiden hun har tapt med sin datter som følge av mangler og feil ved rettens og barnevernets vurderinger gjennom flere instanser.

Utvalgt innlegg
Posts are coming soon
Stay tuned...
Siste innlegg