Problemet med dobbeltroller i det offentlige barnevern

I lys av de siste dagers VG avsløringer, der det viser seg at så godt som 211 ansatte i barnevernet eier – eller har sentrale roller i private selskaper som driver med barnevern, er det på sin plass med en artikkel som retter et kritisk blikk mot denne praksisen. Avsløringene har kommet frem etter en omfattende journalistisk granskning, en granskning barnevernet på forhånd burde foretatt selv. Det store problemet med denne praksisen er barnevernsansattes dobbeltroller, som potensielt kan få uønskede følger i enkeltsaker.

Det generelle utgangspunkt – habilitet:

Habilitetsreglene for ansatte i den offentlige forvaltning, herunder barnevernsansatte, følger av forvaltningsloven § 6. Bestemmelsen oppstiller en rekke tilfeller der en offentlig tjenestemann, på grunn av sin nære tilknytning til saken, ikke kan fatte avgjørelser i samme sak. De mest opplagte tilfellene som slektskap og at man selv er part, byr sjeldent på problemer. Problemene oppstår først når det foreligger uklare grensetilfeller, eller tilfeller man ikke har tenkt over på forhånd. Lovgiver har forsøkt å ta høyde for de uklare tilfellene, gjennom regelen i § 6 annet ledd:

” Likeså er han ugild når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet; blant annet skal legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen som han har nær personlig tilknytning til. Det skal også legges vekt på om ugildhetsinnsigelse er reist av en part”.

Det må med andre ord foretas en helhetsvurdering av om det foreligger andre” særegne forhold” som kan være med på å svekke tilliten til den offentlige tjenestemannen. En av vurderingsmomentene man kan ta i betraktning når man skal finne ut om det foreligger” særegne forhold” er hvorvidt avgjørelsen vil innebære en” særlig fordel” for vedkommende. Ofte vil en særlig fordel innebære at man får en økonomisk gevinst enten for seg selv, eller for andre med særlig tilknytning til den offentlige tjenestemannen.

Problemet i forbindelse med barnevernsansatte som eier – eller har sentrale roller i private selskaper som driver med barnevern, er at en innblanding i disse selskapene ofte styres av økonomiske interesser og profitt. Da er vi midt i kjernen av vurderingen av om en avgjørelse vil kunne innebære en” særlig fordel” for den offentlige tjenestemann.

Et typisk scenario som kan føre til ugyldighet:

Et typisk scenario der det vil være et åpenbart brudd på habilitetsreglene er at det kommer inn en bekymringsmelding til barnevernet. Saksbehandler slår alarm og det blir fattet et akuttvedtak om midlertidig plassering. Saksbehandleren fra barnevernet i saken sitter også i styret til et selskap som tilbyr plasseringsalternativ til det offentlige barnevern. I tillegg har personen en eierandel i selskapet. I denne saken blir barnet plassert i et tilbud gitt av selskapet. Jo større oppdrag selskapet får av det offentlige, jo mer utbytte kan saksbehandleren få. Saksbehandleren har valget mellom å si fra seg saken og potensielt forhindre at selskapet får oppdraget, eller hun kan ta saken og handle i strid med kravet til habilitet og hensynet til en forsvarlig behandling.

Velger saksbehandleren å gi fra seg saken, har det ikke skjedd noe brudd på regelverket. Som regel er det tjenestemannen selv som vurderer hvorvidt han er inhabil eller ikke, jf. Forvaltningsloven § 8 første ledd. Hvis saksbehandleren derimot velger å ta saken, foreligger brudd på både regelverk og etiske retningslinjer. Ved brudd på reglene om habilitet, er det alminnelig antatt at forvaltningsloven § 41 får analogisk anvendelse. Bestemmelsen omhandler virkningen av feil ved behandlingsmåten i en sak, og lyder som følger:

”Er reglene om behandlingsmåten i denne lov eller forskrifter gitt i medhold av loven ikke overholdt ved behandlingen av en sak som gjelder enkeltvedtak, er vedtaket likevel gyldig når det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold”.

Motsetningsvis innebærer bestemmelsen at hvis en feil (typisk inhabilitet) kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, så er vedtaket ugyldig. Dersom det foreligger feil slik at vedtaket er ugyldig, blir utgangspunktet at saken skal behandles på nytt.

Hvis det som fremkommer av VGs avsløring stemmer, er det urovekkende å tenke på hvor mange vedtak som potensielt kan være ugyldige.

Kollegaers interesser:

Et annet problem, når det viser seg at så mange som 211 barnevernsansatte har interesser i selskaper som driver med barnevern, er at det kan stilles spørsmål ved de øvrige ansattes habilitet. En saksbehandler behøver ikke selv ha interesser i noen selskaper. Problemet med inhabilitet kan likevel oppstå hvis hun vet at en kollega er medeier i et større selskap som selger tjenester til barnevernet. Da kan da være nærliggende å tro at saksbehandleren vil ta en avgjørelse i tråd med kollegaens interesser. Selv om saksbehandleren ikke oppnår en fordel selv, vil det være en fordel for noen som han har” nær personlig tilknytning til”, jf. Forvaltningsloven § 6 annet ledd. Dette utløser inhabilitetsvirkninger som man kanskje ikke er helt klar over.

Hensynet til barnets beste:

I tilfeller hvor saksbehandleren kan ha stor økonomisk egeninteresse, er det nærliggende å spørre seg hvorvidt hensynet til barnets beste egentlig kommer i første rekke. I en barnevernssak er det alltid hensynet til barnets beste som skal være i sentrum. Vi håper de siste dagenes avsløringer vil bidra til økt oppmerksomhet rundt problemet med dobbeltroller. Samtidig som vi ønsker at barnevernet foretar en grundig gjennomgang av rutinene for å avdekke mulige habilitetsproblemer. Hensynet til barnets beste veier utvilsomt tyngre enn barnevernsansattes ønske om økonomisk gevinst.