Holdninger til krav om tilbakeføring


Etter barnevernloven §4-21 har foreldre som er fratatt omsorgen for sine barn mulighet til å fremme krav om at vedtaket skal oppheves. Foreldrene kan fremme sak dersom saken ikke har vært behandlet de siste tolv månedene.

Denne retten møter mye motstand og flere har ytret at man ønsker begrensninger i foreldres mulighet til å fremme krav om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse. Muligheten ble begrenset ved endring av loven i 2006 hvor bestemmelsens annet ledd ble endret slik at tidligere avslag på tilbakeføring begrunnet i tilknytningskriteriet i første ledd skulle medføre en hevet terskel for å få vedtaket opphevet.

Sagt med andre ord, har barnet fått en tilknytning til mennesker og miljø som er så sterk at en flytting vil medføre alvorlige problemer, kreves det vesentlige endringer i barnets situasjon for at man skal kunne få behandlet saken på nytt.

Dette er de begrensninger som følger av lovverket. Som advokat som jobber mye med disse sakene erfarer jeg imidlertid at det er en rekke, sterke, uformelle forsøk på å begrense retten til å få prøvd saken sin på nytt.

For det første er det en klar tendens til at barnevernstjenesten somler med å fremme begjæring for fylkesnemnda etter at foreldre har fremmet krav om tilbakeføring, eller økt samvær. Barnevernloven § 7-10 annet ledd sier at barnevernstjenesten skal sende saken til fylkesnemnda snarest mulig og senest innen tre måneder. Etter min erfaring praktiseres denne fristen mer som en veiledning og barnevernstjenesten bruker gjerne de tre månedene eller mer for å fremme saken. I mange tilfeller må foreldrene purre på å få saken sendt inn og de saker hvor det tar mindre enn tre måneder tilhører sjeldenhetene.

Dette er ikke bare et klart brudd på de gjeldende bestemmelser, men det gir også en klar indikasjon på hva barnevernstjenesten mener om og hvor høyt de prioriterer denne sakstypen. Et annet problem er at oversittelse av denne fristen ikke medfører noe annet enn at saken blir forsinket for foreldrene. Barnevernstjenesten går fri uansett hvor lang tid de har brukt på å fremme saken.

Videre avsløres i mange tilfeller barnevernstjenesten og fylkesnemndas holdning til denne sakstypen gjennom uttalelser og behandling av biologiske foreldre i nemndsmøtet.

Mellom linjene, men også i noen tilfeller i klartekst, blir det uttalt «hvorfor gjør dere dette igjen», «kan dere ikke slutte med å forsøke å få barna deres hjem». Forenklet behandling etter barnevernloven § 7-14 annet ledd bokstav b) benyttes ofte. Hvis det avholdes ordinært nemndsmøte snakkes det høyt om at man må gjennomføre møtet på en effektiv måte og på færrest mulige dager. Det blir forsøkt å begrense vitneførsel fra de private parter og foreldrenes partsforklaringer blir kuttet ned til beinet.

Videre stilles spørsmål fra nemnda og de offentlige advokater på til dels svært ubehagelig måte, som om man forsøker å gjøre det hele mest mulig smertefullt for foreldrene i et håp om at de ikke fremmer sak en gang til.

Slike forsøk på å begrense foreldres lovbestemte muligheter til å forsøke å få tilbake sine barn er svært uheldig. Mennesker i en så utsatt posisjon som biologiske foreldre med omsorgsplasserte barn fortjener og har rett på å bli behandlet med medmenneskelighet og respekt.

Begrensninger i adgangen til å fremme sak kan kun skje ved en endring av loven, ikke gjennom uformell motarbeidelse av eksisterende rettigheter.

Erlend Liaklev Andersen

advokat

Utvalgt innlegg
Posts Are Coming Soon
Stay tuned...
Siste innlegg
Arkiv
Søk etter tags
Følg oss
  • Facebook Basic Square
  • Twitter Basic Square
  • Google+ Basic Square

© 2016 av Advokatfirmaet Tveter og Kløvfjell AS

  • s-facebook
  • s-linkedin