VIKTIGHETEN AV KULTURSENSITIVITET I VURDERINGEN AV OMSORGSEVNE OG GJENNOMFØRINGEN AV HJELPETILTAK

Barnevernssaker hvor foreldrene har bakgrunn fra andre land enn Norge reiser en hel rekke med særskilte problemstillinger. Her kan både språk og kulturforskjeller være store utfordringer. Tolk blir som regel brukt der det er behov for dette, selv om det i enkelte tilfeller kan være problemer med tolkens kvalitet. Betydningen av kjennskap til foreldrenes kulturelle bakgrunn blir nok imidlertid for ofte undervurdert. Bedre innsikt i dette kan påvirke både vurderingen av foreldrenes omsorgsevner og effekten av hjelpetiltak.

Insipirasjon til dette innlegget er blant annet hentet fra forklaringen til et kultursakkyndig vitne i en barnevernssak nylig. Hun forklarte seg om vietnamesisk kultur, og noen av hennes innspill brukes derfor som eksempel. Disse eksemplene vil selvsagt ikke være treffende for alle foreldre fra Vietnam, men formålet her er kun å øke bevisstheten om kultursensitivitet uavhengig av hvilken kulturell bakgrunn foreldrene har. Vietnamesisk kultur er et godt eksempel ettersom den kultursakkyndige uttrykte at foreldre herfra kan anses å være særlig sårbare i en vurdering av omsorgsevner med norske briller.

I vurderingen av foreldrenes omsorgskompetanse er det viktig å være klar over at markørene for hva som anses som god barneoppdragelse kan være ulike i foreldrenes eget hjemland, sammenliknet med i Norge.

I Vietnam er det å holde barnet velstelt en sentral markør for god omsorgsevne. Å bruke tid på å lage barnets favorittmat, og hvordan barnet mates er uttrykk for kjærlighet i vietnamesisk kultur. Måltidssituasjoner kan derfor være en god arena for observasjon.

Et kjennetegn er at handling er viktigere enn ord. Manglende muntlig kommunikasjon med barnet kan derfor lett bli en bekymring. Tilsvarende med manglende mimikk. Å vise tydelige følelser utad er mindre vanlig enn i Norge i flere kulturer. På bakgrunn av dette kan visse foreldre være særlig sårbare for bekymring knyttet til emosjonell omsorg. Det bør derfor undersøkes om bekymring knyttet til manglende kommunikasjon og mimikk avdempes av god omsorg på andre områder.

Vietnam er et langt mer kollektivistisk samfunn enn Norge og fokuset på selvstendighet kan da også være mindre. Dette kan også gi utslag i form av en mer instruerende stil i barneoppdragelsen med fokus på å tilpasse barnet til omgivelsene fremfor å gi rom for selvutfoldelse.

I veiledningssituasjoner er det viktig å huske at flere foreldre fra andre kulturer kan ha langt mindre tillitt til offentlige myndigheter enn hva som er normalt i Norge. Særlig dersom foreldrene har vokst opp under diktatoriske regimer. Observasjoner og bruk av filming kan derfor bidra til en angstpreget opplevelse som gjør det vanskelig å komme i posisjon for veiledning.

I tillegg anvender flere kulturer en mer indirekte form for kommunikasjon. Korrigering kan bli belastende i kulturer hvor ære står sentralt. Veiledning med en direkte stil kan gi en opplevelse av tap av ære dersom man er vant til at kritikk pakkes inn i mykere formuleringer. Det er derfor viktig å skape nødvendig trygghet, og evaluere hvilke metoder som vil være mest effektive i den enkelte sak.

Betydningen av kulturbakgrunn er fanget opp både av barnesakkyndig kommisjon og rettspraksis. I informasjonsskriv nr. 10 fra barnesakkyndig kommisjon vises det til hvordan ulike kulturer kan ha ulike normer, verdier og tradisjoner for eks. på områder som:

  • Språk og kommunikasjon – hvordan defineres høflig omgang med hverandre, hvilke ord brukes for ulike fenomener etc.

  • Likhet og likebehandling vs. hierarki og lydighet

  • Individualitet vs. kollektivisme

  • Respekt

Det anbefales videre at sakkyndige er oppmerksom på og vurderer følgende:

  • Kulturelle ritualer og praksis (spesielt i oppdragelse) i opphavskulturen

  • Individuell og kollektiv identitet

  • Verbale og nonverbale regler for kommunikasjon, respekt, høflighet og konflikthåndtering

  • Begrensninger knyttet til skriftlig og muntlig uttrykk

  • Religionens funksjon og betydning

  • Sosiale roller og organisering av arbeid og utdanning i opphavskulturen

Veiledende retningslinjer for sakkyndige pkt. 5.4.5 (BLD, 2009 – Q – 1158B) viser til at det bør fremgå av rapporten hvordan kulturell bakgrunn og etnisitet er behandlet når de som utredes har en annen kulturbakgrunn enn den norske. Dette gjelder både praktisk gjennomføring av utredningen, metodevalg og forståelse av situasjonen. Det angis at man bør sette av mer tid til forberedelse og gjennomføring i slike saker.

I en dom fra Gulating lagmannsrett i sak LG-2006-155198 ble et vedtak om omsorgsovertakelse opphevet i en sak hvor foreldrene hadde vietnamesisk opprinnelse. Lagmannsretten ga uttrykk for at man må kunne stille samme krav til omsorgskvalitet uavhengig av kulturbakgrunn, men at omsorg i andre kulturer kan komme til uttrykk på andre måter enn i den norske, uten at den dermed er mindre verdifull.

«Lagmannsretten registrerer at barnas mor ikke viser barna slike fysiske tegn på omsorg som nå er blitt vanlige her i landet. I alle fall gjør hun ikke det med andre tilstede. Kommunikasjonen synes preget av at hun snakker til barna og ikke med dem. Under samvær synes hun å ha brukt mye av tiden på å lage mat til dem snarere enn å være sammen med dem.

Det er hevdet at dette ikke innebærer at mor ikke «ser» barna sine, eller at de ikke får nok positive tilbakemeldinger. Lagmannsretten viser til at barnas far, som oppfattes å være delvis i et motsetningsforhold til mor, anser henne for å opptre som en vanlig vietnamesisk mor. Den kultursakkyndige beskrev mors væremåte å passe godt inn i en vietnamesisk familie og påpekte at det i flere kulturer ikke er vanlig å snakke om emosjoner».

Dommen understreker betydningen av bevissthet om kulturbakgrunn. Det er viktig å heve den flerkulturelle kompetansen slik at samhandling med foreldre fra en annen kultur blir mer konstruktiv og på den måte sørge for at man ivaretar barnets beste.

Utvalgt innlegg
Posts are coming soon
Stay tuned...
Siste innlegg