Norsk barnevernspraksis krenker retten til familieliv

Den 6. September 2018 ble Norge dømt for brudd på menneskerettighetene av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Dommen viser at internasjonal rett og EMDs praksis har en tydelig høyere terskel for å godta fullstendig avskjæring av kontakt og samvær mellom foreldre og barn. Det presiseres at inngrep av en slik art skal være midlertidig og at det i alle tiltak må legges til rette for at barn og foreldre i fremtiden kan gjenforenes.

Dommen innebærer derfor at norske myndigheter i barnevernssaker må vurdere mindre inngripende tiltak, og tiltak som tilrettelegger for fortsatt kontakt mellom barn og foreldre.

Dette er klare signaler som må følges opp i praksis i de fylkesnemnder og tingretter som behandler det store flertallet av slike saker. Vi ser at dette viktige perspektivet ikke får den vekt som det skal ha. I for mange saker tas for gitt at barn skal være plassert for resten av oppveksten og at det gjøres alt for lite for å legge til rette for en gjenforening. Det er nok en gang fastslått av EMD at dette er en viktig del av barn og foreldres grunnleggende menneskerettigheter og bør nå medføre en klar endring i hvordan alle aktører forholder seg til denne type saker.

I det følgende vil jeg gjøre rede for saken, og de ulike avgjørelsene samt EMDs konklusjoner.

Bakgrunnen for dommen i EMD er en norsk romkvinne som ble fratatt all kontakt med datteren av barnevernet. Saken ble fremmet for norske domstoler og gikk i gjennom behandling i Oslo tingrett, Borgarting lagmannsrett, Høyesteretts som sendte saken tilbake til lagmannsretten; deretter ble anken avvist av Høyesteretts ankeutvalg. Norge ble til slutt klaget inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg. Der fikk kvinnen medhold, og Norge ble dømt for brudd på artikkel 8 av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon om retten til privatliv og familieliv.

I 2011 fødte kvinnen en datter, hun var da forlovet med barnefaren, men forlovelsen ble brutt kort tid etter. Kvinnen og datteren bodde hjemme hos kvinnens familie, en norsk romfamilie. Kort tid etter ble de to kastet ut av kvinnens far og flyttet inn på et familiesenter. Etter tre uker flyttet kvinnen og datteren hjem til familien, før de flyttet tilbake til familiesenteret etter at kvinnens far, datterens morfar hadde vært voldelig mot sin datter.

Den 1. desember 2011, mens mor og datter bodde på familiesenteret knivstakk morfaren et nabopar, bakgrunnen for knivstikkingen var at morfaren mente at disse hadde hjulpet hans datter med å flytte hjemmefra. Etter denne hendelsen ble moren utstyrt med voldsalarm.

Etter drøye tre måneder på familiesenteret flyttet mor og datter igjen hjem til morens familie den 16. februar 2012. Etter dette søkte Barnevernet den 14. juni om å overta omsorgen for datteren etter barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav a. Deretter ble datteren plassert i beredskapshjem etter lovens § 4-6. Dette var hovedsakelig begrunnet i at familienettverket og moren var kjent for Barnevernet, og at moren og familien unndro seg hjelpetiltak.

Vedtaket ble prøvet for Fylkesnemda, som godkjente omplasseringen av datteren. Det ble deretter fattet vedtak om en times samvær per uke. Sistnevnte var begrunnet i risikoen for at datteren skulle bli bortført. Fylkesnemda bemerket at det ifølge ansatte ved familiesenteret var betydelige mangler i morens evne til å ta vare på seg selv og barnet, og at hun motsatte seg hjelpetiltak. Hun hadde også gjentatte ganger flyttet hjem til familien hvor hun hadde vært vitne til, og blitt utsatt for vold. Videre ble det fremhevet at moren ble kontrollert av morfaren som fattet alle beslutninger på vegne av sin datter, styrte hennes økonomi; og han hadde tidligere forsøkt å skaffe seg en leilighet via NAV ved å hevde at hans datter var psykisk utviklingshemmet.

Barnevernets vedtak ble prøvet for Oslo tingrett, den 23. august 2012. Tingretten vektla i sin vurdering at det var en nærliggende risiko for at morfaren ved å påvirke sin datter ville hindre at Barnevernet involverte seg i saken. Det ble vist til at han hadde forhindret klagerens skolegang, og at hun derfor ikke kunne lese og skrive. Hun manglet også nødvendig allmennkunnskap. Morfarens kontroll og innflytelse ble demonstrert ved at klageren hadde flyttet hjem fra familiesenteret på hans ordre.

Den 26. september 2012 ble datteren flyttet til et nytt fosterhjem. Bakgrunnen var at moren i beredskapsfamilien hadde blitt fulgt av en bil etter samvær. Bilen viste seg å tilhøre morfaren. Barnevernet vedtok at samvær med datteren ble begrenset til en time per måned med politiassistanse.

Fylkesnemda fattet den 19. desember 2012 vedtak om overtakelse av omsorg etter barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav a. I dette vedtaket ble hensynet til datteren vektlagt. Ved testing scoret datteren lavt på motorikk, kommunikasjon og sosiale ferdigheter. Hun hadde vært understimulert frem til hun ble plassert i beredskapshjem. Derfor forelå det et spesielt behov for stabile og forutsigbare omgivelser og utviklingsfremmende omsorg. Fylkesnemda fant det bevist at det forelå alvorlige mangler ved morens omsorg for datteren. Det ble bemerket at Barnevernet burde tilby moren psykisk hjelp, og at dette var en nødvendighet før hun kunne dra fordel av hjelpetiltak. Videre ble saken vurdert i lys av morens rombakgrunn. I lys av relevante konvensjoner ble det konkludert med at disse ikke begrenset vedtaket om overtakelse av omsorg etter barnevernloven § 4-12.

For samværsspørsmålet kom Fylkesnemda til at dette måtte vurderes av proporsjonalitetskravet i artikkel 8 av EMK. Det ble konkludert med at alle tiltak burde være midlertidige, og bli avsluttet så fort som mulig.

Videre kom Fylkesnemda til at det forelå en viss risiko for bortføring av datteren og at hun i tilfellet ville bli holdt skjult, men at risikoen ikke kunne karakteriseres som aktuell og nærliggende.

Behandling i Oslo tingrett

Etter prøving for Oslo tingrett, besluttet tingretten at moren og barnefaren ikke fikk ha samvær med datteren. Det ble i begrunnelsen vist til morfarens kontrollbehov og uttalte plan om å ta moren og datteren til utlandet, drepe moren og overta omsorgen for barnet. Det ble også vist til bilhendelsen, hvor beredskapsmoren var blitt fulgt av morfarens bil. Tingretten kom med dette frem til at det forelå en aktuell og nærliggende risiko for bortføring av datteren. I lys av datterens behov, ble det også fremhevet at en bortføring ville ha en betydelig skadelig effekt på datteren; og det ble vist til at hun hadde hatt negative reaksjoner på samvær.

I forbindelse med morens kulturelle bakgrunn, ble det vist til at hensyn til barnets beste uansett gikk foran, og at det uansett var begrenset hva moren kunne lære datteren om romkultur og hennes bakgrunn i begrenset samvær. Behovet for slik kunnskap kunne uansett bli fylt av fosterforeldre.

Første behandling i lagmannsretten

Lagmannsrettens beslutning om å nekte alt samvær med datteren ble begrunnet i familiens forhold. Dette var særlig gjeldende i forbindelse med morfaren. Han var tidligere straffedømt eller mistenkt for flere alvorlige forhold. Det ble også vist til at mor og datter ble kastet ut av hjemmet kort tid etter fødselen, og at moren hadde vært utsatt for vold og mishandling fra morfaren, mormoren og boren.

Lagmannsretten viste også til bilhendelsen og faren for bortføring, og at datteren ved en eventuell bortføring ville bli forsømt om hun skulle bli holdt skjult for Barnevernet av storfamilien.

Hensyn til barnets beste ble også vektlagt ved at datteren var i ferd med å utvikle tilknytning til fosterforeldrene, og psykologer bemerket dessuten for retten at datteren hadde spesielle behov, og det ble anbefalt at hun burde inn til BUP og PPT.

For spørsmålet om risikoen for bortføring var aktuell og nærliggende uttalte lagmannsretten at dette måtte vurderes helhetlig og i sammenheng med at dette ville ha negative konsekvenser for datterens utvikling.

Behandling i Høyesterett

I behandlingen av saken for Høyesterett ble det bemerket at samværsrett etter barnevernloven i lys internasjonale rettskilder, herunder EMK artikkel 8, at familiebånd bare kunne brytes i veldig spesielle omstendigheter. Det ble også vist til Grunnloven § 92.

Høyesterett fant at videre at det forelå mangler ved lagmannsrettens vurdering av hvorvidt det forelå en reell og aktuell risiko for bortføring. Saken ble derfor sendt tilbake til lagmannsretten.

Andre behandling i lagmannsretten

I sin andre vurdering av risikoen for bortføring kom lagmannsretten til at risikoen var reell og aktuell. Denne risikoen var først og fremst knyttet til morfaren, men også generelt til andre personer i rommiljøet. Lagmannsretten var enige med moren i at foreldrene måtte vurderes som individer, ikke på bakgrunn av å tilhøre rommiljøet. Motsatt ble det vist til at rommiljøet var statistisk overrepresentert i barnebortføringssaker som følge av at rommiljøet ikke fulgte den norske modellen for rettshåndhevelse og konfliktløsing. Det ble bemerket at moren også fant det vanskelig å bryte sin tilhørighet til familien og miljøet.

Det ble pekt på at moren hadde hatt en viss positiv utvikling ved deltakelse i Romtiltaket, men at utviklingen ikke var entydig, og at det var stor mulighet for at hun ville komme under farens eller familiens kontroll og innflytelse nok en gang. I lys av det foregående og i sammenheng med bilhendelsen kom lagmannsretten til at risikoen for bortføring av datteren var reell og aktuell. Risikoen manifesterte seg også for barnefaren, som lagmannsretten mente kunne bli lurt, eller truet til å bistå i en bortføring av datteren.

Hensynet til hva som var til det beste for datteren tilsa etter lagmannsrettens vurdering fortsatt at foreldrene ikke fikk samværsrett på grunn av konsekvensene av en bortføring. Annet enn antakelsen om at det ville være positivt for barnet å kjenne sin bakgrunn og kultur var det for lagmannsretten lite som tilsa at samvær ville være positivt.

I tråd med Høyesteretts vurdering var hensynet til barnets beste å anse som mer tungtveiende enn retten til familieliv, og minoriteters rettigheter slik de fremgikk av internasjonale rettskilder. Slike rettigheter var ikke ubetingede og måtte i tilfelle vike for hensyn til barnets beste. Det ble vist til hensynet til barnets beste som grunnleggende prinsipp i barneretten.

Anke til Høyesterett ble avslått av Høyesteretts ankeutvalg den 7. juli 2015.

Behandling i EMD

Moren klaget saken inn for EMD, med anførsel om at det forelå brudd på EMK artikkel 8. Det følger av artikkel 8 at:

1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.

2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

Ved vurderingen av et eventuelt brudd på artikkel 8 bemerket retten at det var enighet mellom partene om at det forelå et «inngrep» i retten til familieliv etter artikkel 8. Det var også enighet om at tiltak var i «samsvar med loven», og de var iverksatt for å sikre datterens «rettigheter og friheter».

Rettsgrunnlaget for EMD

Det springende punkt for EMD var om inngrepet var «nødvendig i et demokratisk samfunn».

Under henvisning til tidligere praksis bemerket retten at det grunnleggende formål med bestemmelsen er å beskytte individer mot vilkårlige inngrep fra offentlige myndigheter. Nødvendigheten ved inngripen må springe ut av et pressende sosialt behov og må være forholdsmessig i forhold til mål ved inngripen.

I den sammenheng bemerket EMD at nasjonale myndigheter besitter en skjønnsmargin som vil variere med sakens art, problemstillinger og betydningen av de relevante interesser.

For denne saken gjaldt dette betydningen av å beskytte barnet mot alvorlige trusler mot dets helse og utvikling, på den annen side stod målet om å gjenforene familien så fort omstendighetene tillot dette.

Nasjonale myndigheters skjønnsmargin i saker som gjelder nødvendigheten av å overta omsorgen for et barn ble vurdert som betydelig, men at det for spørsmålet om ytterligere begrensninger i samværsrett foreligger en høyere terskel, og at dette spørsmålet må underlegges strengere rettslig prøving. Dette ble begrunnet i faren for at familierelasjoner mellom foreldre og barn i realiteten blir fullstendig brutt.

Med henvisning til egen rettspraksis uttalte retten at hensynet til barnets beste er et sentralt hensyn som må vurderes, og at det er stor oppslutning om dette i internasjonal rett. I den forbindelse understreker EMD at hensyn til barnets beste må komme før alle andre hensyn.

Som motstridende momenter under hensynet til barnets beste vurderte EMD på den ene siden barnets behov for familiære bånd og at disse i utgangspunktet skal opprettholdes, med unntak av i saker hvor familiens omsorgsevne er bevist spesielt uegnet. På den annen side ble det vist til at det er i barnets beste interesse at dets utvikling i sikre omgivelser er ivaretatt.

I samsvar med egen rettspraksis, herunder Johansen v. Norway, Aune v. Norway, Gnahorè v. France og Görgülü v. Germany kom EMD til at tiltak som fullstendig fratar en klager hans eller hennes rett til familieliv med barn er uforenlig med målet om gjenforening av familien. Derfor må slike tiltak bare anvendes i eksepsjonelle omstendigheter og kan bare legges til grunn når hensynet til barnets beste er mer tungtveiende. Retten bemerket at denne vurderingen nødvendigvis vil variere mellom medlemsstatene i forbindelse med deres syn på familiens rolle i samfunnet og offentlige myndigheters rolle i samfunnet.

EMDs vurdering av saken

Hovedspørsmålet for EMD var om en eventuell risiko for bortføring og dets konsekvenser rettferdiggjorde norske myndigheters avgjørelse om å nekte moren all kontakt med datteren, til tross for at dette hadde potensielle negative langsiktige konsekvenser for forholdet mellom moren og barnet.

EMD sluttet seg til lagmannsrettens vurdering av at det forelå en reell og aktuell risiko for bortføring, og at en eventuell bortføring sannsynligvis ville være negativt for datteren da det var sannsynlig at hun ville bli forsømt ved at hun ble holdt skjult for myndighetene. Det ble ved denne vurderingen vist til omstendighetene rundt morfaren, familien og dens nettverk; og dessuten bilhendelsen.

Videre uttalte EMD at sakens behandling i det norske rettssystemet var tilfredsstillende både med hensyn til grundighet og at avgjørelsen i saken var gjort på bakgrunn av hensyn til barnets beste.

Uenigheten i EMDs og lagmannsrettens dom lå i hva som faktisk er i barnets beste interesse. Det ble bemerket at lagmannsretten ikke hadde tatt for seg at moren og datteren ikke hadde sett hverandre på tre år etter bilhendelsen.

Lagmannsretten hadde heller ikke i tilstrekkelig grad hatt som mål å få til en gjenforening av moren og datteren, det hadde ikke blitt tatt sikte på å forberede datteren på en gjenforening med moren i nær fremtid. Lagmannsretten hadde utelukkende tatt sikte på å beskytte datteren fra en potensiell bortføring og dens mulige konsekvenser.

EMD fant det bevist at det i den sammenheng forelå en reell risiko for at datteren ville miste all kontakt med moren.

Det ble derfor konkludert med at det forelå et brudd på artikkel 8 ved at norske myndigheter ikke hadde tatt tilstrekkelig hensyn til de potensielle langsiktige negative konsekvensene ved at datteren mistet all kontakt med moren. Til dette ble det tillagt at norske myndigheter er forpliktet til å iverksette tiltak som tar sikte på gjenforening så fort dette er mulig.

Slutninger

Det fremgår av dommen at norsk barnevernsrett setter hensynet til barnets beste foran alle andre hensyn, og at dette i seg selv er i samsvar med internasjonal rett. Til dette hører det at EMD i hovedsak sier seg enig i den konkrete vurderingen av hva som var i datterens beste interesse med hensyn til omsorg, helse, utvikling, og risikoen for forsømmelse dersom en bortføring skulle skje. Det vises i dommen dessuten til at slike vurderingen ligger innenfor nasjonale myndigheters skjønnsmargin.

Uenigheten mellom lagmannsrettens dom og EMDs dom ligger i at EMD fremhever langsiktige negativer konsekvenser for barnet dersom det mister all kontakt med sin biologiske mor, og videre i at Norge etter artikkel 8 om retten til familieliv er forpliktet til å tilrettelegge for, og dessuten fremme en gjenforening mellom mor og barn så snart det er mulig.

Bruddet på artikkel 8 ligger i at avgjørelsen om å nekte alt samvær med datteren krenker retten til familieliv etter bestemmelsen, dette er gjort ved at det ikke er tilrettelagt for en fremtidig gjenforening.

EMD slutter seg i dommen til at hensynet til barnets beste alltid må være utslagsgivende, norsk- og internasjonal rett er i den sammenheng i harmoni. Dommen viser at internasjonal rett og EMDs praksis setter en høyere terskel enn norsk praksis for å godta fullstendig avskjæring av kontakt og samvær mellom foreldre og barn. Dette i samsvar med langvarig EMD-praksis som det vises til i dommen.

Dommen innebærer derfor at norske myndigheter i samværssaker må vurdere mindre inngripende tiltak, og tiltak som tilrettelegger for fortsatt, om enn begrenset kontakt mellom barn og foreldre; og dessuten at tiltak må tilrettelegge for at barn og foreldre i fremtiden kan gjenforenes.