Barnets beste

 

 

Hensynet til barnets beste er det bærende hensyn i barnevernsretten, og er styrende for hva barnevernstjenesten kan foreta seg og for hvile vedtak som kan fattes.

 

Prinsippet er står så sterkt i barnevernsretten at det kommer til uttrykk i en egen bestemmelse i barnevernloven, § 4-1, som lyder:

"Ved anvendelse av bestemmelsene i dette kapitlet skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Herunder skal legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen"

Bestemmelsen er plassert i lovens kap. 4 (om særlige tvangstiltak), og det skal ved valg av tiltak legges avgjørende vekt på hva som er det beste for barnet.

Barnevernloven avspeiler gjennom disse prinsipper og praksis den alminnelige rettsoppfatning for utøvelse av omsorg og inngripen i en omsorgssituasjon.

Barnevernloven må ses i sammenheng med en rekke andre lover, deriblant barneloven, som regulerer plikter og rettigheter i forholdet mellom barn og omsorgspersoner, og på FNs barnekonvensjon. Norge er også forpliktet til å følge Barnekonvensjonen. I de tilfeller der det skulle oppstå motstrid mellom norsk lov og barnekonvensjonen skal tolkningen som er i tråd med konvensjonen gå foran.

Hensynet til barnets beste har fått større gjennomslagskraft etter den senere tids rettsutvikling og de nye Grunnlovsbestemmelsene i §§ 102 og 104.

 

I en utlendingssak sluttet Høyesterett seg til FNs barnekomitee og deres uttalelse om at barnets beste skal stå i forgrunnen ved enhver beslutning som berører barnet. Se Rt. 2015 s. 93.