Lov om barneverntjenester (barnevernloven) fra 1992 setter den juridiske rammen rundt barnevernets arbeid.

​

Formålet med barnevernloven finner vi i lovens § 1-1.

 

Formålet er:

​

• å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid,

• å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår.

​

Barnevernloven setter altså barnas oppvekstvilkår og omsorgssituasjon i fokus.

 

Etter barnevernloven er barn å regne som umyndige personer, med rett til omsorg og beskyttelse.

 

Loven er bygget slik at den skal sikre at barna får slik omsorg og beskyttelse i situasjoner hvor den normale omsorgen ikke fungerer uten inngrep fra det offentlige.

 

Barnevernloven er ikke en rettighetslov, i betydningen av rett til barnevernstjenester, men er en lov som skal sikre beskyttelse mot manglende utøvelse av plikter fra tredjepart, normalt naturlige omsorgspersoner (normalt foreldre).

​

Loven gjelder ovenfor alle barn fra 0 – 18 år som oppholder seg i en kommune. Ungdom som er innunder et tiltak kan før fylte 18 år samtykke i ettervern, og da kan iverksatte tiltak opprettholdes eller erstattes av andre tiltak inntil ungdommen fyller 23 år.

​

Barnevernloven bygger på tre grunnleggende prinsipper: Det biologiske prinsipp, minste inngreps prinsipp og hensynet til barnets beste.