Tvangsadopsjon

 

 

Tvangsadopsjon er det mest inngripende forvaltningen kan foreta seg i en barnevernssak.

 

Tvangsadopsjon medfører at alle bånd mellom barnet og de biologiske foreldrene brytes, etter adopsjonsloven § 13. Vedtaket er heller ikke reversibelt, slik at et vedtak om tvangsadopsjon er permanent.

​

Det kreves at for adopsjon at det må være overveiende sannsynlig at dette er til barnets beste. Denne hovedregelen er også uttrykt i adopsjonsloven § 2. Hensynet til barnets beste er det eneste hensynet som skal tillegges avgjørende vekt. Andre hensyn vil komme i annen rekke og kan aldri, selv ikke samlet, gis større vekt enn hensynet til barnets beste.

​

I Norge praktiserer vi sterk adopsjon. Det vil si at alle bånd til den opprinnelige familien brytes. Adoptivbarnet vil så stå i samme rettslige stilling som adoptivforeldrenes biologiske barn. Som eksempel vi adoptivbarn stå i samme stilling som biologiske barn når det gjelder arv.

Videre praktiserer Norge lukket adopsjon. Dette betyr at det ikke er adgang for de biologiske foreldrene å få samvær med barnet etter adopsjon. Det medfører også at adopsjonen ikke er reversibel.

​

Vedtak om samtykke til adopsjon kan treffes samtidig med vedtak om å frata foreldreansvaret, dersom omsorgen tidligere er tatt. Men omsorgen må ha vært overtatt – barnet må ha vært i fosterhjem.

​

Det kreves sterke tilleggsgrunner for også å ta foreldreansvaret i tillegg til omsorgen, særlig når foreldreansvaret tas samtidig med omsorgen, eller i nær tilknytning til dette vedtaket. Dette følger av prinsippet om "mildeste inngrep".

​

Først når omsorgen er overdratt og foreldreansvar er fratatt kan fylkesnemnda gi adopsjonssamtykke: § 4-20. Det er verdt å merke seg at dette er en «kan-bestemmelse» - fylkesnemnda skal gjøre en selvstendig vurdering av vilkårene (deriblant barnets beste) og er på ingen måte ikke pliktet til å gi samtykke til adopsjon.

​