Barnevernstjenesten har en plikt å yte hjelpetiltak, jf. lovens § 4-4. Det er adgang både til frivillige tiltak og til at barnevernstjenesten pålegger/iverksetter tiltak uten samtykke.

​

Utgangspunktet er at det kreves samtykke fra den forelder som har den daglige omsorgen. Dersom en foreldre har del i foreldreansvar men ikke daglig omsorg kan han/hun ikke hindretiltak etter § 4-4 dersom omsorgsforelderen samtykker. Den forelderen blir heller ikke part i saken (Unntak vil her gjelde der tiltak går på bekostning av eks. samværet)

​

Hjelpetiltak kan ikke gjennomføres dersom foreldrene motsetter seg tiltakene. Det kreves ikke noe aktivt samtykke fra foreldrenes side, men at foreldrene ikke motsetter seg tiltakene barnevernstjenesten setter inn.

​

Det er verdt å merke seg at barn over 15 år selv er å regne som part, jf. § 6-3, og således må de selv samtykke.

​

Hjelpetiltak kan settes inn når «barnet på grunn av forhold i hjemmet eller andre grunner har særlige behov for det». Terskelen er også her lav, da tidlig hjelpetiltak kan forebygge alvorligere tiltak.

​

Får å iverksette hjelpetiltak er det altså en forutsetning at barnet selv har behov for det - forholdene i hjemmet er ikke alene nok.

Tiltakene kan gå direkte på barnets behov, men også være rettet mot å bedre foreldrenes omsorgsevne.

​

Dersom det iverksettes tiltak skal det lages en tiltaksplan, jf. § 4-5, som bl.a. skal inneholde hvilke tiltak det er tale om og hvilken antatt varighet dette har.