Barnets rett til å bli hørt
Foreldre i barnevernsaker opplever at barna ønsker samvær med sine biologiske foreldrene etter at det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse. Barna motsetter seg kanskje omsorgsovertakelse, og vil ha så mye samvær som mulig. Spørsmålet blir da: i hvilken grad kan barnets mening tillegges vekt når det skal fastsettes samvær eller bestemmes omsorgsovertakelse eller ikke
Bestemmelser om barnets mening og rett til å være med på avgjørelser fremkommer flere steder i lovgivningen. De mest relevante bestemmelsene er barneloven § 31, barnevernloven § 4-1 og FNs barnekonvensjon art. 12.
Barneloven § 31 skal samsvare med barnekonvensjonen art. 12. Når barnet er i stand til å danne seg egne synspunkter på hva en sak handler om, skal foreldrene høre hva barnet har å si før det tas avgjørelser om personlige forhold for barnet. Dette gjelder også for andre som barnet bor hos eller som har med barnet å gjøre, herunder barnevernet. Barnets modenhet og alder spiller inn i vurderingen av hvor mye det skal legges vekt på barnets mening.
Hvis barnet er over 12 år, skal det legges stor vekt på hva de mener. Lovens ordlyd tilsier at det skal sterke grunner til for at meningen til et barn over 12 år ikke skal tillegges vekt.
Fra barnet er 7 år har de rett til å gi utrykk for sitt syn hvis de har egne synspunkter. Dette gjelder blant annet i saker om hvor barnet skal bo fast og saker om samvær. Barnekonvensjonen art. 12 har ingen nedre aldergrense for barnets rett til å si sin mening. Lovgiver har forsøkt å ta hensyn til barnekonvensjonen, og endret i 2014 bestemmelsen i barneloven for å klargjøre at også barn under syv år har rett til å gi utrykk for sitt syn. Hvis barnet ikke har bitt hørt i en sak hvor barnet ville ha rett til å bli hørt, er det en saksbehandlingsfeil som kan føre til opphevelse av rettsavgjørelsen, jf. Rt. 1999 s. 1183.
Det samme fremkommer av barnevernloven § 6-3. I sak HR-2016-2314-U opphevet Høyesteretts ankeutvalg lagmannsrettens ankenektelse. Saken gjaldt manglende involvering av barna under tingrettens behandling. Tingretten hadde gitt avslag på tilbakeføring og avskåret samvær. Barna hadde ikke blitt informert og heller ikke blitt hørt. Ankeutvalget uttalte at barnevernloven § 6-3 ikke åpner for unntak. Barnet skal bli hørt.
Når det skal tas stilling til omfanget av samvær for et barn etter barnevernloven § 4-19, er det hensynet til barnets beste etter barnevernloven § 4-1 som er den rettslige ledetråden. Som et ledd i å kartlegge hva som vil være til barnets beste, skal barnet gis mulighet til medvirkning. I retten til medvirkning ligger det et krav om at barnet skal bli skikkelig informert og det skal bli hørt. Det er særlig viktig at barnet får en følelse av å bli lyttet til og at det tas tilstrekkelig hensyn til hva barnet mener. For å sikre dette, har barnet rett til å ha med seg en tillitsperson som skal skape trygghet. Denne tillitspersonen vil som hovedregel har taushetsplikt.
Barnets mening i relasjon til samvær og omsorgsovertakelse har vært oppe for domstolene flere ganger. I Rt. 2004 s. 999 var det et spørsmål om omsorgsovertakelse. En gutt med atferdsproblemer hadde blitt plassert i fosterhjem, og mor forsøkte å få tilbake omsorgen. I avsnitt 51 i dommen uttaler dommeren at «det er et viktig moment at B etter hvert har utviklet en sterk motvilje mot fosterhjemsplasseringen.» Sønnen hadde utrykket et sterkt ønske om å få bo med mor. Avslutningsvis uttaler dommeren i avsnitt 65 «til tross for svakhetene ved morens omsorgsevne er jeg derfor-særlig på bakgrunn av Bs kraftige motstand mot videre omsorgsovertakelse, kommet til at den bør oppheves». Dommen er enstemmig og viser hvor stor vekt et barns mening kan ha når det gjelder omsorgsovertakelse.
Et annet tilfelle der det ble lagt stor vekt på barnets mening var i Rt. 2004 s. 1046. En syv år gammel jente var plassert i fosterhjem, og foreldrene ønsket samvær med datteren. Etter praksis fra Høyesterett kreves det «spesielle og sterke grunner» for å frata foreldrene rett til samvær etter omsorgsovertakelse. Høyesterett viste til barnevernloven § 6-3 første ledd første punktum, der barn som har fylt syv år skal få uttale seg. Dommeren uttalte i avsnitt 73: «På tross av de generelle hensyn som taler for et fortsatt samvær, er jeg - særlig på bakgrunn av de rettsoppnevnte sakkyndiges anbefalinger - blitt stående ved at det vanskelig kan forsvares å opprettholde samvær i dette tilfellet. De sakkyndige omtaler Cs vegring som særlig «bastant», og de uttaler at hun viser ubehaget på en spesielt «sterk og utvetydig måte».» Dette viser at også i de tilfellene der barnet ikke ønsker samvær med foreldrene, så blir det tillagt vekt. Selv om foreldre vil oppleve det som sårt at barnet ikke ønsker samvær, viser avgjørelsen fra Høyesterett at barnets mening får stor betydning uavhengig av om det er til fordel eller ulempe for foreldrene.
Høyesterett har imidlertid uttalt at regelen i barnevernloven § 6-3 ikke uten videre innebærer at barnets mening skal være avgjørende. Det var tilfellet i en avgjørelse inntatt i Rt. 1998 s. 1702. I saken var det vedtatt omsorgsovertakelse for fem sønner. To av sønnene ønsket ikke at noen andre skulle overta omsorgen, og ville fortsette å bo hos foreldrene. Høyesterett viser først til en annen avgjørelse og uttaler at barnets mening ikke uten videre skal være avgjørende, før de sier: «I vår sak mener jeg videre at det er grunnlag for atskillig tvil om i hvilken grad C og Ds utsagn er uttrykk for en entydig mening hos dem. Den lojalitet som barn vanligvis føler overfor sine foreldre, kan generelt skape slik tvil i omsorgssaker. I vår sak har moren i spesielt stor grad trukket barna inn i sin konflikt med barnevernet. Flere vitneforklaringer gir inntrykk av motstridende følelser hos guttene, og av at deres svar også kan være motivert av tanken på morens reaksjon.»
I noen tilfeller kan barnas meninger være påvirket av foreldre, men også fosterforeldre. Barnet skal få lov til å uttale seg fritt og vite at de må gi utrykk for det de selv mener og ønsker. Det er barna som skal være i sentrum i saker om omsorgsovertakelse og samvær. Derfor er det avgjørende at deres meninger blir tillagt vekt i så stor grad som mulig.
Erlend Liaklev Andersen
advokat
