Erstatning og barnevern


Innenfor barnevernsfeltet har det lenge vært vanskelig å få noen erstatning fra staten. Noen har prøvd å få erstatning for det de har opplevd under barnevernet, men de blir ofte møtt med at kravet er foreldet.



Mange blir overlatt til å søke om rettferdsvederlag/billighetserstatning. Dersom staten kan dokumentere selvmord, død av overdose o.l. har staten kommet unna med at de ikke er erstatningspliktig ovenfor etterlatte. I rettspraksis har det vært en høy terskel for å ansvarliggjøre stat og kommune, og hvor domstolene er svært tilbakeholdne med å gi erstatning.


Det har i noen grad blitt gitt erstatning for tilfeller av seksuelle overgrep og omsorgssvikt utøvd mot barn under offentlig omsorg, kritikkverdig passivitet og uhjemlet eller feilaktig tvangsanbringelse. Det er få som får prøvd slike saker for domstolen.

Med EMD sakene som bare viser toppen av isfjellet av systemsvikt, må det også komme endringer i adgangen til erstatning.


For å få erstatning må flere kumulative vilkår være oppfylt. Det må godtgjøres et økonomisk tap, det må foreligge et ansvarsgrunnlag, og det må være adekvat årsakssammenheng mellom tapet og ansvarsgrunnlaget. I tillegg må kravet ikke være foreldet.


Hjemmelen for arbeidsgivers ansvar for erstatning er skadeerstatningsloven § 2-1. En utfordring med barnevernssakene er at stat og kommune har forskjellig ansvarsområder, noe loven ikke tar høyde for. Dette har skapt hodebry i Samnanger saken. En annen utfordring med denne hjemmelen i relasjon til barnevernsaker er at den omfatter ikke erstatningsansvar for skade av ikke-økonomisk art, altså oppreisning.


I norsk rett er det en snever adgang til oppreisningserstatning. Skadeerstatningsloven § 3-5 oppstiller et strengt skyldkrav. Dette medfører at erstatning for det ikke-økonomiske tapet, oppreisning, tilkjennes bare i de mer alvorlige tilfellene. Ved at det er et svært høyt krav for skyld for offentlig ansatte, slik som vist i RG. 2009 s. 763, vil denne hjemmelen være et vanskelig tilgjengelig botemiddel.


Det er knapt med lovendringer på området, og rettspraksis etter intern rett for oppreisningserstatning i barnevernsaker varierer.

Utfordringen er at ansvarsgrunnlagene og skyldkravene for ansvar varierer. Hvem som er rett saksøkt varierer, og det viser seg i flere saker at hvor det blir påvist at vilkårene for erstatning er oppfylt blir det konstatert at saken er foreldet og offeret får ikke erstatning. Utmålingene varierer også for den samme krenkelsen.



Bratteteigsaken gjaldt spørsmål om et akuttvedtak var uhjemlet. Saken innebar ikke ett så komplisert lappeteppe av hvem som var ansvarlig. Bratteteigsaken innebærer en endring som samsvarer med EMD dommene hvor det blir fokusert på om minste inngrepsprinsipp var brutt og tar opp i seg føringer fra EMD dommene.


Retten finner det lovstridig at barnevernet opprettholdt en risikovurdering ut fra bekymringsmeldingen og ikke tok etterfølgende, motsatt informasjon til vurdering. Videre setter retten krav til at barnevernet løpende skal vurdere handlingsalternativ slik som EMD sakene setter krav til, noe som her ikke var gjort. Argumenter som barnevernet bruker i nemd og tingrett og får høy vekt i omsorgsaker, får lav og ingen vekt når en nå skifter rettsområde og vurderer alternativ handling.

Dommen er grundig og innebærer en rettsendring i så måte at den senker den høye ansvarsterskelen, og vil kunne danne grunnlag for videre saker selv om den ikke er et prejudikat fra Høyesterett. EMD dommene viser systemsvikt og åpner for saksanleggelse av erstatningssaker for svært mange som ikke har fått mulighet til å prøve sakene sine. EMD dommene bør også sende ett signal til lovgiver om en mer oppdatert lov om erstatning som ikke pulveriserer ansvaret for menneskerettsbrudd eller at foreldelsesfristen hinder oppreisning.


Preben Kløvfjell Anita Skippervik

advokat jurist


Utvalgt innlegg
Posts are coming soon
Stay tuned...
Siste innlegg