Statens ansvar ved samværsabotasje utvidet?

En fersk EMD-dom, avsagt 30 mai i år, vil trolig utvide statens ansvar i saker der foreldrene saboterer samvær.

I ÓNODI v. HUNGARY (38647/09) kom den europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) til at kontraherende stater skal ha tilstrekkelige sanksjonsmidler til å forhindre samværsabotasje, herunder bl.a. at man unnlater å overholde en samværsavtale eller ikke gjør sitt beste for å ivareta kontakten mellom barnet og den andre forelderen. Klarer ikke staten å forhindre slik foreldreadferd kan det medføre et brudd på statens positive forpliktelser i henhold til artikkel 8 i den europeiske menneskerettighetserklæringen (EMK).

Det legges med andre ord et strengere ansvar på staten for at de skal "tvinge" gjennom samvær, uavhengig av om den ene av foreldrene ikke samarbeider. I den aktuelle saken fikk far medhold i at staten ikke hadde gjort nok for å få mor til å gjennomførte sine plikter etter samværsordningen dem i mellom.

Det finnes riktignok nasjonale løsninger i dag slik som tvangsmulkt (bot), eller som et alternativ, be om at barnet overleveres og i noen tilfeller med namsmannens deltakelse. Det gjenstår å se om disse løsningene er tilstrekkelige etter EMDs avgjørelse - dessuten er det vanskelig å vite hvordan man skal håndtere manglende samarbeid over tid eller tilfeller der barna er sterkt påvirket av den ene av foreldrene. Familiesituasjonene og relasjonene er intrikate og det er vanskelig å si om enkelte tvangsgjennomføringer medfører substansielle endringer på lang sikt.

Det siteres fra dommen:

EndFragment

"39. In such a delicate situation, the Court finds it very difficult to believe that the focus on the ordinary civil enforcement proceedings or criminal law sanctions could have improved the situation. While the guardianship authorities were unable to enforce all aspects of the contact orders because of the respondent’s lack of cooperation and subsequently the child’s negative attitude towards her father, they made no considerable efforts to gradually re-establish the contact between them. Quite to the contrary, the Szolnok District Court’s judgment of 10 June 2008 restricting the applicant’s contact was based on the practical conclusion that the previous contact arrangements could not be implemented, thereby condoning the mother’s uncooperative behaviour and disregard for the previous agreement.

(...)

41. Looking at the facts of the case, the Court believes that it would have been worthwhile to explore all available avenues to facilitate the maintenance of those ties, whether with the involvement of social services or otherwise.

42. The Court also notes that even if the domestic legal order did not allow for the imposition of effective sanctions, each Contracting State must equip itself with an adequate and sufficient legal arsenal to ensure compliance with the positive obligations imposed on it by Article 8 of the Convention (see Maire v. Portugal, no. 48206/99, § 76, ECHR 2003-VII)."

For øvrig omtaler psykiater Terje Torgersen dommen i Bergens Tidende i sin artikkel "La oss bli kvitt de brysomme fedrene!". Han spør om norske myndigheter skal fortsette å glemme barnas behov for to foreldre, og retter fokus mot at fedre ofte tilsidesettes i barnefordelingssaker. (Innlegget hans er dessverre bak en betalingsmur).