Anonyme bekymringsmeldinger

I de fleste tilfeller er det en bekymringsmelding fra en offentlig institusjon eller private som fører til at barnevernet velger å foreta nærmere undersøkelser hos en familie. Dette gjør de for å få klarhet i om det foreligger uønskede omstendigheter rundt barnets livssituasjon.

Flere offentlige ansatte har en plikt til å melde i fra hvis de oppdager noe unormalt ved barnet, jf. barnevernloven §6-4 annet og tredje ledd. Som regel vil dette være ansatte ved skoler og barnehager som observerer barnet daglig.

Private har imidlertid ingen tilsvarende plikt til å melde fra. Det kan være gode intensjoner som ligger til grunn, men dessverre finnes det mange eksempler på at meldingene kommer fra private med ønske om å lage vansker for enkelte familier. Disse meldingene blir gjerne inngitt anonymt. Spørsmålet blir da om man som foreldre kan få vite hvem som har sendt inn meldingen.

Etter barnevernloven § 4-2 skal barneverntjenesten snarest mulig, og innen en uke gjennomgå innkomne meldinger, og vurdere om meldingene skal følges opp med undersøkelser. Regelen gjelder i første rekke offentlige ansatte på bakgrunn av meldeplikten etter § 6-4, men den gjelder også foreldre. Videre er det antatt at også informasjon gitt av utenforstående private er å regne som «meldinger» så lenge informasjonen er rimelig konkret.

Det er lovlig å sende anonyme bekymringsmeldinger hvis man ikke ønsker at hverken barnevernet eller foreldrene skal få vite identiteten. Barnevernet kan bevare anonymiteten, men hvis saken går så langt at den kommer for retten vil anonymiteten oppheves. Varsleren kan blant annet bli kalt inn som vitne i saken, og da har man vitneplikt. Dette sørger for at foreldrene kan imøtegå eventuelle falske anklager og andre bekymringer mot dem.

I medhold av barnevernloven § 7-4 har sakens parter også rett til dokumentinnsyn i saker for fylkesnemnda. Dette er helt avgjørende for å sikre en kontradiktorisk behandling. Selv om det ikke står noen avsender av meldingen, vil man likevel i mange tilfeller forstå hvem varsleren er ut i fra meldingens innhold.

Hvis man ikke har fått tilgang til alle dokumentene i saken før den kommer opp for Fylkesnemnda, herunder identiteten til den som har varslet, kan man klage videre til Fylkesmannen. Fylkesmannen vil da ta stilling til om barnevernets prosedyrer og regler er fulgt, og om det eventuelt er grunnlag for at man skal kunne få vite hvem varsleren er.

Mange foreldre mister følelsen av kontroll når utenforstående sender anonyme bekymringsmeldinger. Det er en frustrerende situasjon å være i når man ikke vet hvem avsenderen er. Heldigvis finnes det muligheter for å sikre retten til kontradiksjon, men anonyme bekymringsmeldinger kan lett føre til en svært vanskelig situasjon for biologiske foreldre. Jo lengre i prosessen en sak er kommet, desto viktigere er det å ha mulighet til å imøtegå alle anklager. Det er barnets beste som skal være i sentrum, og det ivaretas ved åpenhet og at alle parter får forklart seg.