Omstridt behandlingsmetode hos BUP
Den 24. januar i år ble det klart at barne – og ungdomspsykiatrien (BUP) skal gjennomgå sine behandlingsmetoder når de foretar samtaler med barn for å avdekke om de har blitt utsatt for overgrep. Gjennomgåelsen skjer i kjølevannet av en sak der en far ble dømt til ni års fengsel for overgrep mot datteren i tingretten, men frikjent av juryen i lagmannsretten. Behandlingen hos BUP hadde ikke vært et tema i den første rettssaken. Mellom sakens behandling i de to instansene fremkom det nye opplysninger om BUPs behandlingsmetoder. Når man ser konsekvensene, er det grunn til å stille spørsmål om hvordan behandlingsmetodene fungerer.
BUP skal ha brukt såkalte terapeutiske historier som en del av behandlingsformen. Terapeutiske historier er fortellinger som er skrevet av hens
yn til barn som har vært utsatt for overgrep. De skal hjelpe barnet til å sette ord på det de har opplevd. Historiene har ulikt innhold, og kan oppleves som skremmende for barn. I den nevnte saken fikk jenta mareritt, og BUP mente da at hun begynte å huske det faren hadde gjort mot henne. Fra en advokats perspektiv er det vanskelig å forstå at en historie som ikke har sammenheng med et påstått overgrep skal kunne fremkalle minner og hjelpe barna til å sette ord på det de har opplevd.
Ut i fra de opplysningene som er offentlig tilgjengelig kan det synes som at den ansatte i BUP legger ord i munnen på jenta. BUP gikk selv inn på detaljer om hva far angivelig skal ha fått datteren til å gjøre. Det er vanskelig å forstå at man ikke i behandlingssituasjonen også er kritiske til en praksis hvor man har tatt utgangspunkt i at far er overgriper før de i det hele tatt har hatt anledning til å snakke med barnet.
Forutinntatthet er farlig. Det hindrer at man får en uavhengig og objektiv behandling av en sak. Det er dommeren som skal ta stilling skyldspørsmålet, ikke en ansatt hos BUP. Alle er uskyldige inntil det motsatte er bevist.
En åpen tilnærming til problematikken uten forutinntatthet er særlig viktig i saker som berører barn. Barn er den svakeste gruppen i samfunnet, og de trenger beskyttelse. Når behandler i BUP allerede har bestemt seg for at en av foreldrene er en overgriper, vil samtalen fort kunne ledes i den retningen. Barnet får tillitt til den ansatte, og velger å støtte seg til den ansattes synspunkt. Hvis barnet svarer «ja» eller «mhm» på et ledet spørsmål, kan det fort tolkes som at barnet har vært utsatt for overgrep. Dette til tross for at barnet kanskje ikke forstår hva man faktisk svarer på.
På bakgrunn av jentas lek ble det trukket en konklusjon om at hun hadde opplevd overgrep. Som flere eksperter har uttalt er det ingen lek hos barn om er like eller riktige. Den ansatte hos BUP forklarte så til jenta hva hun var blitt utsatt for. Barn er lett påvirkelige. Det er dermed ikke vanskelig å forstå at et lite barn vil tro på det som blir sagt. Dette fører da til at jenta blir redd for sin egen far fordi hun tenker at han er en overgriper. Jentas forklaring som bevis i seg selv blir også tydelig svekket og mister troverdighet. Det er svært kritikkverdig at en historie blir skapt hos et barn i en behandlingssituasjon. Dette kan åpenbart få store konsekvenser for både barna og foreldrene videre.
En annen side av saken som også er bekymringsverdig, er at BUP kun valgte å snakke med mor. Vanligvis snakker de med begge foreldrene, men de unnlot å snakke med far fordi de trodde han kunne være en overgriper. Igjen viser dette en forutinntatt holdning, der far mister muligheten til å komme med sine synspunkter. Manglende samtaler med den ene parten utgjør et sentralt rettssikkerhetsbrudd.
Det er gledelig å se at behandlingsmetodene nå skal granskes. Det er imidlertid urovekkende at det må en så alvorlig hendelse til før BUP handler. I verste fall kan slike behandlingsmetoder føre til at uskyldige blir dømt.
