Hvor frivillig er en frivillig plassering ?

Barnevernloven § 4- 4 femte ledd hjemler frivillig plassering av barn i fosterhjem eller institusjon. Det følger av denne at barnevernet, som hjelpetiltak, kan formidle plassering utenfor hjemmet under forutsetning av samtykke. Tiltaket er ment å være ekstraordinært, slik at det er et vilkår at andre hjelpetiltak ikke kan løse situasjonen.

Bestemmelsen tar sikte på formidling av heltidsplasseringer av kortere varighet. Ved en frivillig plassering bevarer foreldrene omsorgen for barnet, mens det plasseringssted som blir valgt utøver omsorgen på vegne av foreldrene.

Fra lovgiver sin side er midlertidig plassering ment brukt i situasjoner der foreldrene har kortvarige og forbigående utfordringer slik som for eksempel ved en sykehusinnleggelse eller rekonvalesensopphold, eller i forbindelse med andre alvorlige situasjoner hvor det foreligger en utfordring som må løses. Det er likevel ikke gitt at vilkårene for akuttvedtak eller omsorgsovertakelse er oppfylt, selv om vilkårene for en frivillig plassering er tilstede. Målet skal i slike tilfeller være at barnet kan flytte hjem igjen så snart som mulig.

Barnevernloven § 4-8 gir hjemmel for at Fylkesnemnda kan vedta at barnet ikke skal flyttes tilbake i en periode på 3 måneder, dersom det ikke er noen rimelig grunn for tilbakeflytting, eller dersom en flytting tilbake skulle kunne skade barnet.

I saker hvor barnet er over 15 år kreves det samtykke fra både barnet og foreldrene.

Et samtykke er en frivillig, spesifikk, informert og utvetydig viljeserklæring hvor vedkommende ved en erklæring eller en tydelig bekreftelse gir sitt samtykke til aktuell handling. Samtykke er et utstrakt hjemmelsgrunnlag i forvaltningen. Likevel passer ikke samtykke alltid som rettslig grunnlag på oppgaver som det offentlige utfører fordi et samtykke skal være frivillig. Svært mange opplever seg presset til å avgi samtykke til barnevernet, og særlig hvor barnevernet legger det frem som eneste alternativ til en tvunget omsorgsovertakelse. Dette samtykket kan ikke sies å være gitt frivillig. Det vil dermed ikke være et reelt samtykke hvor den som samtykker har en reell mulighet til å si nei. Dette kan klart utgjøre en rettsmangel.

På den andre side kan samtykke gi mer fleksibilitet dersom lovens intensjoner med når tiltaket kan brukes er tydelig avklart og at tilbaketrekking av samtykket medfører at barna blir levert til foreldrene. Imidlertid medfører en frivillig plassering ofte til at barnevernet på ett senere tidspunkt åpner en sak etter bvl § 4 -12.

I en situasjon hvor barnevernet vurderer eller har avgjort at de vil føre sak for nemnda vil en ha krav på fri rettshjelp. Juridisk bistand ved en frivillig plassering er i utgangspunktet ikke dekket av ordningen for fri rettshjelp, men kan være viktig for å sikre at formålet med plasseringen blir ivaretatt og at plasseringen ikke varer lengre enn utgangspunktet for vedtaket.

Preben Kløvfjell Anita Skippervik

advokat jurist